#smartlæring avslutning – eller fortsettelse?

Denne uka avslutter kurset #smartlæring som jeg har hatt gleden av å følge i høst og det er på tide å oppsummere og reflektere litt. Det har vært lærerikt, jeg har møtt mange nye tanker og ideer, jeg har blitt utfordret og inspirert og jeg har, om ikke blitt kjent med, så ihvertfall stiftet kontakt med mange nye folk rundt forbi med noen av de samme interessene som meg selv.

Da kurset startet, hadde jeg allerede lest en god del av boka og dermed fått en forståelse for at dette ikke var et kurs for å lære de digitale verktøyene, eller tjenestene som vi nå har lært at det heter. Kurset pløyer dypere og stiller større spørsmål om de digitale samfunnsendringene og hvordan skole og utdanning skal forholde seg til dette. Det har vært noen antydninger og ideer til hvordan læringsprosesser kan foregå annerledes, men det jeg sitter igjen med, er at dette må utvikles og skapes i tiden framover. Smartlæring var sånn sett mer en igangsetter, et initiativ til å få med flere i denne prosessen. For nettopp samarbeid, deling og utvikling av den kollektive intelligensen var et av hovedpoengene i kurset. Framtidas smarte læring vil ikke være et fasitsvar fra noen få eksperter, men det som skapes i fellesskap, i nettverkene.

Begrepet personlig læringsnettverk var ikke helt ukjent for meg, men i løpet av disse ukene, har det foldet seg ut og gitt mye mer mening. Selv om kurset avsluttes, fins det et helt nettverk av folk som deler på twitter, i blogger, på facebook, sosiale bokmerker og kuratortjenester. Jeg har oppdaget mange som sørger for verdifulle innspill, faglig påfyll og inspirasjon som gir meg masse i jobben som lærer. Dette er ikke bare knyttet til kurset, men en pågående prosess som fortsetter også etterpå. Dette baserer seg jo på deling,  og en av utfordringene jeg har med meg videre, er å bli mer aktiv i dette. Være en produsent, ikke bare konsument, på nett. Her har det vært veldig gøy å sette i gang med blogging, noe jeg satser på å fortsette med. Nå når jeg først har startet (og ikke minst faktisk hatt en god del lesere) er det lettere å ignorere tanker om at det ikke er interessant nok, at dette kan andre mye bedre enn meg eller lignende. Hvis det jeg deler kan være til inspirasjon eller hjelp for noen, så tenker jeg at da gjør jeg det. Og dermed gjør jeg mitt for å skape delingskultur og utvikle en ny og framtidsrettet måte å lære og å dele kunnskap på.

Jeg har også med meg noen helt konkrete tips til bruk av digitale tjenester. Digitale notater og samskriving er tjenester som jeg ønsker å ta med meg inn i undervisningen umiddelbart. Sosiale medier er i utgangspunktet noe jeg driver med selv, for å utvikle læringsnettverket, men det er mulig jeg også etterhvert ser etter måter å inkludere dette i undervisningen. Siden jeg underviser både i barne- og ungdomsskole er det ikke alle det er like aktuelt for. Når det gjelder kuratortjenester og sosiale bokmerker. har det vært veldig interessant å høre om, men jeg har til gode å komme igang og sette meg mer inn i bruken.

En siste ting jeg vil nevne som en refleksjon etter dette kurset er dannelsesaspektet. Som lærer har jeg tidligere fattet interesse for IKT i undervisningen og hatt det helt greit med at jeg er interessert i dette, mens andre har sine ting de er interessert i. Etter disse ukene, er jeg ikke lenger like tilfreds med det. Det er noen store linjer som jeg har fått øye på som en ikke kommer utenom, nemlig ansvaret skolen og vi lærerne har for å forberede elevene til det samfunnet de skal leve i i framtida. Det er jo ikke noe nytt, men koblingen mellom den tanken og de digitale ferdighetene har jeg ikke vært så bevisst på før. Det samfunnet er jo nemlig i stadig større grad et digitalt nettsamfunn. De offentlige tjenestene, måten en kommuniserer med hverandre på, måten demokratiet fungerer, måten nyheter og media formidles, det er jo nesten ikke et område som ikke på en eller annen måte digitaliseres. Det er dette samfunnet elevene skal forberedes på. Dermed er ikke den digitale kompetansen noe som bare kan være for de interesserte ildsjelene, det må være et sentralt anliggende for hver lærer i hvert fag. Og for å kunne vise vei for elever i dette terrenget bør jo også vi lærere bruke tid og krefter på å orientere oss der selv.

De digitale mediene byr oss store utfordringer når det kommer til oppmerksomhet og fokus. Distraksjonene er mange med en gang en åpner en mobil eller PC. Det har vært interessant å lese litteratur der også dette problemet tas på alvor, men der løsningen ikke nødvendigvis må være å sperre av alle mulighetene den nye teknologien gir. Jeg er allerede i gang med å lese Howard Rheingolds bok Net smart som utdyper enda mer om et utvidet digitalliteracy-begrep som også innebærer trening av oppmerksomheten og oppøvelse av en «mindful use of media».

Alt i alt sitter jeg igjen med masse motivasjon til å fortsette å lære mer, dele mer og på flere måter, og på den måten være med å skape #smartlæring.

Reklame

Høytlesning for alle, i alle fag

Den siste uka har jeg begynt å lese høyt for elevene mine. Ikke at jeg aldri har gjort det tidligere, men nå er det på en annen måte og i litt andre sammenhenger. Tidligere har jeg gjerne lest skjønnlitteratur høyt til elever, for eksempel i spisetida, men jo eldre elever jo mindre høytlesning. Dette ble det endring på etter å ha hørt Vibeke Øie snakke om lesing som grunnleggende ferdighet i alle fag. Skolen jeg jobber ved er med i satsingen Ungdomstrinn i utvikling, men siden vi er 1-10-skole, er hele skolen med på prosjektet som dermed egentlig er alle trinn i utvikling. Vårt fokusområde er lesing, og som et ledd i dette, var Vibeke innom oss for å undervise og inspirere til å jobbe med lesing i alle fag. Det var praktisk og vi fikk mange tips som kunne testes ut med det samme. Read More

Grunnregelen for all trafikk – også på internett?

Jeg kjørte opp til førerkort på Sortland, et lite sted i Vesterålen lengst nord i Nordland. Et sted uten lyskryss, flerfeltsveier og annet som ofte møter en i trafikken i mer urbane strøk. Det fantes en liten rundkjøring, men utover det måtte man ut på en totimers tur til Harstad for å oppleve noe som lignet på bykjøring. Jeg lærte den nødvendige teorien, og jeg lærte meg å håndtere bilen, men det som står klarest for meg i ettertid er at kjørelæreren terpet på én ting igjen og igjen, nemlig grunnregelen for all trafikk. Read More

Samarbeid og digital danning

Denne uka har jeg lest kapitlet i SmartLæring som heter IKT i skolen – det organisatoriske grunnlaget. Her gis det et overblikk over hva som påvirker og styrer utdanningssystemet og hvordan disse faktorene da påvirker bruken av og opplæringen i IKT i skolen. Sentral her er læreplanen, som ikke får mye skryt for å bidra til heving av digitale ferdigheter. De er med i planen, men ifølge boka, både ganske tilfeldig og med et for stort fokus på teknologien som verktøy i de eksisterende læreprosessene.

En sak som fremheves i kapitlet er samarbeid , både som et område som har helt nye muligheter med den nye digitale teknologien som fins, men også som et kompetansefelt som er ønsket og tiltrengt i dagens og fremtidens arbeidsliv. Det å la elevene gjøre samme ting som før, bare med datamaskin, er å sikte for lavt. Det behøves en større utnyttelse av mulighetene som digitale tjenester gir. Samskrivingsverktøy som google disk og etherpad nevnes som eksempel på ny teknologi som bør utforskes og brukes. Jeg har selv såvidt prøvd dette med en klasse og oppdaget raskt at her hadde vi et område der ingen, hverken lærer eller elever, hadde særlig mye kompetanse. Det var en helt ny måte å arbeide på. Det var spennende, skummelt at andre kunne se det du skrev med en gang, og noen oppdaget også at her fantes muligheter for å sabotere andres arbeid. Flere enn læreren følte nok også på at her burde vi hatt noen flere kjøreregler for hvordan samarbeidet skulle foregå, noe jeg også blir nødt til å sørge for i neste omgang.

En annen ting som taler for å heve lista for hva den digitale kompetansen i skolen skal omfatte, er dannelseaspektet. Den generelle delen av læreplanen sier at skolen skal forberede elevene på å møte livets oppgaver og utfordringer sammen med andre, det man tidligere kalte gagns mennesker. Men hvilke oppgaver og utfordringer venter dem i det digitale nettsamfunnet som omfatter stadig større del av samfunnet. Hvordan bidrar man, hvordan engasjerer man seg og blir en del av dette? Mange store samfunnsendringer i verden, som f.eks den arabiske våren, drives fram gjennom engasjement i sosiale medier. Utstillingen #bedemocracy på Nobels fredssenter har denne høsten vist noe av dette og knytter samfunnsendringer og forskyving av makt til bruken av sosiale medier.

 

I boka nevnes også Howard Rheingolds begrep social media literacy, som dreier seg om å utvikle en spesifikk kompetanse innen disse mediene og utvikle sin rolle i nettsamfunnet.

Krokan avslutter kapitlet med et spørsmål om et moderne forsøksgymnas kunne være en idé. Behovet for økt samarbeidskompetanse og det generelle behovet for «digital danning» er ihvertfall temaer som ikke kommer tydelig nok fram og kanskje bør spisses i læreplanen. Men mens vi venter på den typen endringer, skal jeg prøve å eksperimentere mer, og gjøre mitt for at elevene mine får trent og utviklet seg også på disse områdene.

Multitasking, mindfulness og smart læring

caffeinating, calculating, computerating by ryantron. / © Some rights reserved. Licensed under a Creative Commons Attribution-NoDerivatives license

Sist uke ble jeg litt overrasket da jeg kikket på innholdet i smartlæringskurset, og konseptet mindfulness dukket opp. Ikke at det var helt ute av sammenhengen, men det er ikke mindfulness og meditasjon som er min mest nærliggende assosiasjon til et kurs om hvordan IKT og sosiale medier endrer læring. I mine, kanskje forutinntatte, tanker ville heller den slags komme fra de som løfter en kritisk røst om barn og unges nettbruk og det digitale nettsamfunnets farer. Men denne uka dukket altså konseptet mindfulness opp i en av samtalevideoene i kurset. Tema for ukas modul var hvordan sosiale medier forandrer hjernen, og både positive og skeptiske røster var gitt plass i litteraturen. Hva som skjer med hjernen er jo ett spørsmål. Et annet, og kanskje vel så viktig spørsmål, er hva slags hjerne kommer vi til å trenge i framtida? Og vil det da være et problem at hjernestrukturer endrer seg?

En av de endringene som ser ut til å skje, er at evnen til lang og fokusert konsentrasjon blir svekket. Dette kan noen og enhver sikkert kjenne seg igjen i. Ironisk nok,  mens jeg egentlig satt og leste om dette temaet i boka, fant jeg plutselig meg selv midt i et Google-søk på telefonen etter noe jeg «måtte» finne ut av med det samme. Jeg husker også godt da jeg studerte, samtidig med at Facebook tok av i Norge, og mange gode leseøkter ble stadig avbrutt av nye venneforespørsler, eller endeløse søk etter om kanskje noen flere gamle venner hadde blitt med. Avbrytelsene og anledningene til avstikkere for oppmerksomheten tar i vår digitale tidsalder stadig nye former, men ser ikke ut til å bli færre med det første.

Hva hadde så mindfulness med dette å gjøre? Oppmerksomt nærvær er en norsk oversettelse av begrepet som har sin opprinnelse i buddhismen. Jeg ble introdusert for mindfulness for noen år siden, og selv om det aldri kom til at jeg ble veldig ivrig på meditasjon, har jeg hatt noen av prinsippene med meg etterpå. Fokuset på å være hundre prosent til stede der du er nå, gjerne hjulpet av bare å legge merke til pusten, virker reduserende på stress. Denne oppmerksomheten står i kontrast til det å være fraværende og fjern, enten pga bekymring for framtida eller grubling over ting i fortida, begge ting du ikke får gjort noe med fra eller til. I tillegg representerer jo de digitale mediene vi omgås med en ny måte å forsvinne fra det øyeblikket vi befinner oss i. Hvem har ikke fått med seg historier om foreldre som gikk glipp av barns fotballmål fordi de hadde oppmerksomheten på mobilen istedenfor, eller ihvertfall kan kjenne seg igjen i faren for at noe slikt kunne skjedd. Prinsippet om oppmerksomt nærvær er en påminnelse om å være helt til stede i det man driver med. Det fortjener ungene dine eller vennene dine, men kanskje også den smarte læringen og byggingen av personlige læringsnettverk over nett.

Et annet eksempel som var tankevekkende i denne sammenhengen, var denne multitaskingtesten. Jeg har for så vidt aldri trodd at jeg var noen stor multitasker; jeg detter ut av samtaler hvis noen prater om noe annet ved siden av meg, og twitring på konferanser er helt håpløst fordi jeg da mister det meste av innholdet i det jeg prøver å høre på. Likevel hender det stadig at også jeg forsøker å holde for mange aktiviteter i gang samtidig. Denne testen fikk meg til å ville tenke meg om før jeg gjør det igjen. Hjernen, ser det ut til, er rett og slett lagd for monotasking. Den kan håndtere mange ting, men den gjør det faktisk ved å bytte mellom oppgavene, ikke å gjøre det samtidig. Det sender tankene tilbake til mindfulness og ideen om at det beste er å gjøre én ting om gangen. Kanskje er det også det som gir smartest læring.

Så får det heller være at det blir litt færre oppdateringer på twitter og at blogging skjer en gang i blant.

 

My week on twitter… «the strength of weak ties»

Innimellom får jeg opp tweets fra folk jeg følger, som starter med teksten My week on twitter, med påfølgende rapport om antall nye følgere, retweets osv. Jeg har ikke prøvd meg på denne typen rapporter, men syntes overskriften passet bra for det jeg har lyst å skrive om, nemlig noen erfaringer av hva twitter kan bidra med av nye impulser og læring.

Arne Krokan skriver i boka Smart læring om hvordan «nye digitale tjenester gjør at vi kan arbeide på andre måter enn før, at vi kan samarbeide på andre måter enn før, og ikke minst at vi kan lære på andre måter enn før», og forteller i den forbindelse om hvordan han har opplevd å få tilgang på ressurser og hjelp gjennom mikrobloggtjenesten Twitter. Senere i boka drar han også inn Granovetters teori om sterke og svake bånd, og hvordan de svake båndene ofte er de som gjør ressurser vi har behov for tilgjengelige for oss.

Jeg har hatt en twitterprofil noen år, men har det siste året begynt å bruke den mer aktivt i jobbsammenheng for å hente inspirasjon og ideer til lærerhverdagen. Foreløpig er jeg mer tilskuer enn jeg bidrar selv, men prøver å strekke meg på dette området. Jeg har likevel ved noen anledninger, i likhet med Krokan, hatt erfaringer av at ressurser og hjelp til å finne ut av ting har vært tilgjengelig i dette, foreløpig beskjedne, nettverket av folk jeg egentlig ikke kjenner.

Slik var det også denne uka, da jeg fikk erfare en serie hendelser som ikke ville kommet i stand uten twitternettverket. Gjennom Smartlæring-kurset og hashtaggen #smartlæring har jeg oppdaget og begynt å følge mange til nå ukjente lærerkolleger rundt i Norge, blant annet @karijeanette, som også bor her i Tromsø. I helga oppdaget jeg en melding hun hadde postet om Atea Community skolesporet, en konferanse om skole og IKT hun skulle på her i byen på mandag.Jeg hev meg rundt og meldte meg på (heldigvis har jeg en fleksibel arbeidsgiver som syns det var greit at jeg dukket opp mandag morgen og spurte om å få dra på konferanse samme dag..). Det ble en kjempedag med flere spennende innlegg, blant annet fra Eva Bratvold, en av bidragsyterne i Smartlæring. Atea hadde også en flott demo av hvordan undervisning kan foregå ved hjelp av ny teknologi. Her hadde de hentet inn en de bare presenterte som «ekte lærer». Han gjorde en glimrende jobb med smartboarden og jeg satt etterpå og tenkte at her var det mange tips til hvordan bruke notebookprogramvaren. Tenk hvis jeg hadde hatt tilgang til filen med opplegget… Men siden jeg hadde dratt hjem før jeg tenkte på det, hadde jeg ikke noe navn eller kontaktinfo til «ekte lærer» slik at jeg kunne få spurt. Så jeg gikk til twitter igjen. Noen få personer hadde brukt hashtaggen #skolesporet under konferansen, og ved å søke opp denne fikk jeg opp noen tweets fra @KarinLokke, som jeg gjenkjente som ei av representantene for Atea. I en twittermelding til henne fikk jeg spurt etter navnet på «ekte lærer». Svaret kom like etterpå, og jammen var også den ekte læreren, @KristianHAa også på twitter!

Svaret var også positivt og han ville gjerne dele filen med meg.

Dette syntes jeg var en ganske enkelt eksempel på hvordan styrken i svake bånd kan arte seg. Jeg fikk kommet meg på en interessant og inspirerende konferanse jeg i utgangspunktet ikke visste om og jeg fikk nye kontakter og nye ressurser tilgjengeliggjort. Og slik var altså min uke på twitter.

(Dersom du ikke kjenner til twitter ble kanskje dette noe kryptisk. Kan i så fall anbefale dette blogginnlegget  av Magnus Sandberg som forklarer kort hva det dreier seg om)

 

Lærerblogg

I anledning mooc/nettkurset smartlæring ved NTNU, har jeg nå opprettet en lærerblogg. Det har vært i tankene en stund, men veldig kjekt med et dytt som førte til at jeg nå gjør alvor av det.

Kurset har utgangspunkt i samfunnsendringer som følge av den digitale utviklingen med web2.0 og sosiale medier, og hvordan dette påvirker og endrer måten vi lærer på. Istedenfor å bare se på hvordan man kan bruke IKT som verktøy, søker kurset å utforske om det kan utvikles nye læringsprosesser og måter å skape kunnskap på.

Jeg synes kurset virket svært interessant og meldte meg derfor på. Jeg kan nok kjenne meg igjen i å tenke på IKT som verktøy i allerede eksisterende læreprosesser. Derfor er det givende å bli utfordret av større og videre perspektiver om hvordan man utnytter de nye mulighetene som fins. Så langt har det vært givende, både å lese boka og å følge med i diskusjoner på læringsplattform og twitter. Jeg ser fram til fortsettelsen og regner med at det vil komme mer, både om kurset og diverse erfaringer fra lærerhverdagen, her på bloggen i umiddelbar fremtid.